Et slag for kroppsbyggeren

Undertegnede har levd med vekttrening siden en dag i januar 1976. Gym på skolen passet meg heller dårlig. Kanonball og annet lagspill var ikke min greie. Den gang var individualisten en utsatt rase i den sosialdemokratiske fellesskapsform og norm. Det som passer for en, passer for alle, var mantra. Nå var det ikke mine fysiske egenskaper det skortet på hva gjaldt gymnastikkaktiviteter, da jeg var 185cm høy og sterk som 13-åring, men mer det at det ikke fantes forståelse for egenutvikling og særinteresse innenfor trening. Etter mye mas og en god porsjon oppviglersk oppførsel, fikk jeg ved uvurderlig hjelp fra klasseforstander Aage Dillner (all heder og ære til den mannen), lov til å slippe vanlig gym. Det ble ordnet slik at jeg kunne trene vekter inne på et militært område som lå ved siden av skolen. Jeg var i himmelen.

Vet ikke helt sikkert, men jeg kunne ikke ha vært mer en åtte-ti år gammel da jeg så et bilde av Bill Pearl i en avis. Han har forøvrig æren av å åpne som første bildet på den nettsiden du nå er inne på. Et lite bilde av en stor mann. Det stod at han hadde vunnet en Mr. Universe konkurranse i Amerika. Frøet var sådd.

Min venn og klasseforstander Aage kom fra Trondheim, og hadde gode kunnskaper om styrke og vekttrening. Han satte opp et program som omfattet alle muskelgrupper, slik at treningen skulle bli riktig. Men unge uforstandige meg syntes snart at benkpress var mest artig, og begynte snart å kutte ned på kjedelige ting som knebøy. Plutselig ble kosthold og proteiner viktig. Men proteinpulver var jo ikke å oppdrive, så i min iver fant jeg ut at morsmelkerstatning i pulverform var det som kom nærmest. Til min mors store fortvilelse hadde hun nå en sønn som for andre gang i livet tydde til morsmelkerstatning. Dog med femten års mellomrom. Men til min mors lettelse gikk jeg fort lei melkepulveret, og leste meg mer opp på egg, melk og fisk (det ble ikke noe særlig billigere å ha meg i hus av den grunn).

At en noe favorisert benkpresstrening ga resultater ble et faktum. På min sekstenårs dag presset jeg 95 kilo med stil. Dagen jeg sluttet ungdomskolen klarte jeg den magiske 100 kilos grensen. Det var gøy, men senere fikk jeg rikelig tid til å angre at jeg ikke fikk med meg beina i samme slengen. Noe er galt fatt når du løfter hundre i benken, men seksti små kilo i bøy. Men etter et langvarig og kraftig nakkegrep på meg selv, samt noen hundre treningsøkter, begynte lårene å bli en god del sterkere en brystet.

Men hva gjør man med en fysisk sterk kropp hvis ikke hodet er minst like sterkt. Aage, med hovedfag og dype studier i historie og filosofi, samt mye annen faglig tyngde, introduserte meg for sjakkspillet. Jeg grep dette spillets utfordringer og mytiske historie med interesse. Snart trente jeg like mye sjakk som vekter, og nærmet meg min læremester. Han brukte lengre og lengre tid på velte Kongen min. I min første turnering klarte jeg og beseire alle mine konkurrenter, helt frem til finalen, der jeg møtte, hvem ellers, min læremester Aage Dillner. Det endte med at jeg trakk det lengste strået, og min første seier var et faktum.

En sann og dyktig læremester vet at han eller henne en dag vil bli slått av sin elev. Men det er også ønsket. Den dagen din elev beseirer deg, da har dere begge lykkes.

Kroppsbygging og filosofi
Jeg utviklet snart forståelsen for at skal du lykkes i og nå dine mål og delmål, er det en forutsetning og utvikle alle sider ved det og være menneske. Min læremester så at jeg skuslet med beintreningen, men lot det ligge. Han visste at jeg skulle få svi for det senere, men at jeg ville klare å hente det inn. Han kalte det senere en lærepenge i fysisk slurv. Men han lot ikke hodet mitt få lov å bli hengende etter. Hva er vel bedre enn allmen trening for kroppens sterkeste ”muskel”, hjernen, enn sjakk. Jeg begynte snart å bruke filosofi i sammenheng med å pumpe jern. Det ble viktig for meg å la hodet og kropp få spille på lag. La disse to enhetene få lov til å utvikle seg i takt.

Jeg vil hedre den genuine kroppsbygger. Den som evner og forstå samspillet mellom fysisk og mental utvikling. Den som åpner for sin ervervede kunnskap, og raust gir av den. Den som dyrker de gamle idealer som godt kosthold, balansert og moderat forbruk med det meste. Som riktig kroppsbygger er du en atlet som folk flest ser opp til. Et forbilde.

Vent litt... Finnes slike personer, spør du kanskje?

Til det vil jeg svare et ubetinget ja. Jeg har møtt en del. Men felles for disse er at de stort sett beveger seg i det stille. De deler raust av sin visdom, men du ser dem aldri som dopsprengte posører i høyglansede reklamemagasiner. Eller jagende rundt i gymmet med den minste singletten som er å oppdrive. Disse menneskene som aldri brukte tid på å dyrke ydmykheten i sin iver etter store muskler, ble aldri kroppsbygger. Bare muskelbygger.

En av våre fremste ambassadører for kroppsbygging på sitt beste her til lands, var Ludwig Ingebregtsen. Han startet sitt gym i Gamlebyen i Oslo tidlig på syttitallet. Med forholdsvis enkelt utstyr og fasiliteter, var han en mester i å skape kreativ begeistring for sporten. Han døde dessverre fra oss for noen år tilbake, men den måten han lærte meg og mange andre om det å være kroppsbygger med de riktige verdier, vil for alltid være savnet.

Da jeg startet mitt eget gym ønsket jeg at verdiene fra de gamle helter skulle få leve videre. Ta med meg å forvalte visdommen på en slik måte at de som søker seg hit, kan få ta del i det. Jeg finner glede i og se unge gutter og jenter finne balanse gjennom kroppsbygging. Kroppsbygging handler som du sikkert har skjønt, minst om det å bli ”svær”. Mer det å bli stor. Stor i seg selv.
Jeg tviholder på disse verdiene, særlig i dag hvor treningssenterbransjen har redusert mennesket til et økonomisk objekt.

Ingen er perfekt, og ingen vil noen sinne bli det. Men ære til den som strever og gjør sitt beste. 

Roy Hansen